Lillemann og jeg var så utrolig heldige at ei venninne hadde to billetter til overs til Pinocchio på Nationalteateret. Men i bakhodet mitt svirret en ganske så dårlig anmeldelse av stykket skrevet av Mona Levin da vi gikk inn og satte oss. Det var en gledelig overraskelse å se at det var nesten full sal, og barna var veldig spente på at stykke skulle begynne.
Når stykket var ferdig begynte jeg å tenke igjen på Mona Levin. Hadde hun med seg barn når hun anmeldte dette stykke? Eller satt hun i salen alene med et voksent sinn og så et stykke beregnet på barn? Heldigvis er mennesker forskjellige, Lillemann elsket det! Han lo så han gråt av Gunnar Gresshoppe, han datt nesten ut av stolen når han så nesen til Pinocchio vokse, han krøp opp i fanget når hvalen dukket opp.
Vi har for nte gang begynt å lese Pinocchio av Carlo Collodi. For alle dem som kun har lest Disney versjonen, lån den originale versjonen på biblioteket og nyt høstmørke!!
